Godt gjemt i en av de få bydelene av Ålesund sentrum som overlevde bybrannen i 1904, i en oase av byhistoriske bygninger – i en nedlagt tranfabrikk i Molovegen, finner vi Teaterfabrikken.

Av Pål Are Lilleheim

Teaterfabrikken er realisering av en drøm, et arnested for teaterfolk, revyinteresserte og andre kulturinteresserte ålesundere i alle aldre, og en av bidragsyterne til at Ålesund er blitt en levende revy- og teaterby. Men Teaterfabrikken er mer enn et lokale med skjenkebevilling, scene og sitteplasser. Mye mer. Her stiger vi inn i et eventyrlandskap der interiør er en viktig del av den helhetlige opplevelsen. Det er liksom noe lunt, underfundig og spennende i det som kanskje kan virke som tilfeldig plassert krimskrams. Rekvisitter i et teaterstykke, skulle man nesten tro. Aller helst flere teaterstykker. Det er med på å gjøre det unike med Teaterfabrikken enda mer unikt. Teaterfabrikken ligger i Molovegen i Ålesund, et område av byen som er et Ålesund i miniatyr, slik byen fortonet seg før bybrannen i 1904. Bebyggelsen i området er faktisk, med noen unntak, fra perioden da Ålesund fikk bystatus i 1848. Bygningene i Molovegen er i realiteten symbolet på det som var utgangspunktet for fremveksten av byen Ålesund; verksteder, boliger og sjøbuer. Ikke rart at området ble valgt til tusenårsstedet i Ålesund. Av kriteriene som ble lagt til grunn ved utvelgelsen, ble det blant annet sagt at tusenårsstedet skal være et sted der folk samles. Med Fiskerimuseet i den ene enden av gata og Teaterfabrikken i den andre, er utgangpunktet i orden. Og det er altså bare utgangpunktet. For det er vel knapt nok et område i Ålesund kommune som det verserer så mange planer for som dette.

 

Vinduene bestemte
Men la oss gå innenfor dørene til Teaterfabrikken igjen. Innenfor disse dørene kan man ikke stige uten å møte personene som egentlig er synonymt med navnet Teaterfabrikken; Astrid Overaa. Det er hennes drøm som her er blitt en realitet, en drøm som hadde sitt utspring i ønsket om å ha en fast plass for teateraktivitet i Ålesund.

– Det begynte med at jeg fant lokalene her, og tenkte at denne gamle tranfabrikken ville passe perfekt. Her er det mye historie i veggene, og hele området er spennende og historisk. Alle sa at jeg var gal som vurderte å starte dette prosjektet, men vinduene i lokalene fortalte meg at det gikk an. Men jeg hadde ingen penger, og ikke noe budsjett, forteller Overaa. Men så hadde det seg slik at hun skulle feire 40-års dagen sin i denne perioden. – Jeg feiret dagen med å sette opp noe som jeg kalte ”Kjerringkjeft” på Arbeideren. Der måtte folk betale for å se meg, og etter feiringen satt jeg igjen med 40.000 kroner. Jeg følte meg som verden rikeste, smiler hun. Noen tusener var det som skulle til for at det nitidige arbeidet med å gjøre den gamle tranfabrikken om til en fabrikk med teater og kultur på samlebåndet skulle komme i gang. – Jeg begynte å spa ut dritt. Mye dritt! Men det var ikke bare jeg som holdt på. Hele miljøet rundt meg var med. De var med å rydde, vaske, støpe og legge golv, sette opp vegger… I det hele tatt. Samtidig hadde vi mye godvilje fa leverandører. En dag ringte også ildsjelen Kjell Holm til meg. Han sa at han hadde hørt mye fint om det jeg gjorde, og hadde en gave på 50.000 kroner til meg. Jeg kan egentlig ikke gi uttrykk for godt det gjorde, sier Overaa, med en takknemmelighet som strekker seg ut til alle de involverte. – Jeg måtte slite for å realisere drømmen, men jeg var slett ikke alene. Og det var verdt alt slitet.

 

Intimt
Oppussingen startet sommeren 1996, og allerede i september samme året åpnet dørene. I løpet av de tre årene hun har drevet Teaterfabrikken, har den blitt et sted som stadig flere føler tilhørighet til. Det være seg i en eller annen form for involvering, eller som trofast gjenganger. I lokalet har Overaa i dag tillatelse til å huse 150 personer – og noen flere gjester enn det ønsker hun ikke å ha inne på én gang. – Det skal jo være intimt. Da er det lettere å få den riktige stemningen, bedyrer hun. Og bare så det er sagt – som publikummer må du benke deg langs langbord. Nok en detalj som gir stedet en ekstra dimensjon. Men hvem er det som går på Teaterfabrikken? Den stereotype oppfatningen av en kulturinteressert person kjenner vi alle. Er det denne personen, som nipper til rødvin mens han/hun nikker anerkjennende mot det som utspiller seg på scenen? – Nei, her kommer all slags folk. Først og fremst folk som vil ha mer. Her får de noe i tillegg til det de får andre steder. I løpet av et år har vi alt fra kvelder med seriøse innslag, til kvelder der det er bare fliring. Det er slik vi vil ha det, forklarer Overaa.


Kultur i bred forstand
Selv om navnet Teaterfabrikken henspeiler i en bestemt retning av det som defineres som kultur, er stedet Teaterfabrikken mye mer. Å favne om mest mulig av det som har med kultur å gjøre, er en del av Overaas drøm med dette stedet. I tillegg til Teaterfabrikken er det i dag også keramikkverksted i tranfabrikken, og fortsatt er det deler av lokalet som kan disponeres til andre aktiviteter. Også innenfor Teaterfabrikkens vegger legger Astrid Overaa vekt på at det skal være bredde i kulturaktivitetene. – Det er mye forskjellig som har foregått her. Og slik ønsker jeg at det skal være. Det skal ikke være enten teater eller annen kulturaktivitet. Under UngJazz ’99 hadde vi flere intimkonserter her, og de entusiastiske kommentarene var at dettet stedet burde være et fast sted for slike arrangementer. Men her skal det være alt. Alt fra jazz og klassisk musikk, til teater og kabaret. Bare det gir folk opplevelse, understreker hun. Opplevelse – det er nettopp det som er det mest illustrerende for en kveld på Teaterfabrikken.


Med mange baller i luften
– Hva er det neste som skjer? Dere skal på step-undervisning nå. Skal der ikke? Jeg er på Giske i morgen – øving. Når skal vi ha neste øving her? Forresten – hvor mange billetter er det solgt til premieren…???Fullfart og mange baller i luften. Hele tiden. Det er det som preger Astrid Overaa, og det er slik hun vil ha det. Innøving av revyen ”S, M, XL”, regissør for Evert Taube-kabareten til Giske blandakor, oppsetting av stykket ”I anledning dagen” på Teaterfabrikken, oppsetting av ”Julestemning” med Astrids barneteater i Parken Kulturhus, i tillegg til julebordsesong på Teaterfabrikken og ”Serveringsteateret”. Dette er ikke kulturkalenderen for Ålesund kommune. Dette er det Astrid Overaa har på programmet før jul!

Vi traff Astrid, da hun sammen med Ina Breivik og Vibecke Haagensen var i ferd med å øve inn nye nummer til revyen ”S, M, XL”, den andre i rekken. James Taylors evergreen ”You’ve got a friend” ljomer i lokalene til Teaterfabrikken, både unisont, tostemt, trestemt og firestemt. Det siste skal som kjent godt gjøres, med tanke på at trekløveret bare disponerer tre stemmer. Men det er med dette nummeret som med så mye annet disse tre revy- og teaterpersonene er involvert i: det er ikke grenser for hva de får til.


Turné?
Øvingen går mot slutten, og Astrid gjør seg klar til neste post på dagens program: en liten prat om seg selv og ett av hennes mange hjertebarn; Teaterfabrikken. Før vi kommer skikkelig i gang ringer mobiltelefonen flere ganger. Ting som må ordnes. I den første samtalen er det en forespørsel om Ytre Suløens Jazzensemble kan få ha konsert på Teaterfabrikken i januar. – Selvfølgelig. Dette var artig. Den tar vi, formelig slenger en entusiastisk Astrid ut til vedkommende i den andre enden. Den andre telefonen er fra en person i Bergen. Astrid venter besøk av en delegasjon fra utestedet Rick’s i byen mellom de syv fjellene. De er interessert i å sette opp ”S, M, XL” i Bergen. – Ganske spennende dette her. Tenk da, Bergen. Selv om det kan være artig å prøve seg i Bergen hadde jeg likevel helst sett at folk kom hit til Ålesund for å se oss. Det er det jeg ønsker – at Ålesund skal være verdens navle, forteller hun, før hun igjen samler fokusen: –Hvor var vi? Atsrid har alltid likt å ha det slik. Mange prosjekter og mye å gjøre. Blant annet derfor har Teaterfabrikken, med alt den rommer av kultur og aktiviteter, blitt en realitet

Jugendteateret
Ser vi litt tilbake i tid, finner vi en aldri så liten rikskjendis i personen Astrid Overaa. For de som husker Fjernsynsteateret på NRK kan vi nevne at hun i sin tid spilte en av hovedrollene i stykket ”Skal det være en dans?”, og hun har vært programleder for programmet ”Atte Katte Noa” på barne-TV. Men fra hennes tidligere virke er det først og fremst Jugendteateret, Ålesunds kommunale barne- og ungdomsteater, som ligger hennes hjerte nærmest. – Jeg startet med å jobbe som leder i Badet Fritidsklubb, der vi blant annet hadde teatergruppe. Etter sju år med fritidsklubb var det imidlertid stort sett bare teater igjen, og da ble det Jugendteateret, forteller hun.I Jugendteateret hadde Astrid mellom 140 og 150 barn og unge som medlemmer. Foreldrene til noen av disse ønsket også å prøve seg med teater, og derfor ble det stiftet en revygruppe for de litt eldre. Da Astrid fikk permisjon til å etablere Teaterfabrikken, ble disse med på flyttelasset. – Etter hvert fikk jeg beskjed fra kommunen om at jeg måtte velge mellom Jugendteateret og det å drive Teaterfabrikken. Jeg var kommet så godt i gang med Teaterfabrikken at jeg valgte å bli her. Teaterfabrikken var jo tross alt realiseringen av en drøm. Det var rett og slett forferdelig å måtte ta det valget. Blant hjertebarna er Jugendteateret mitt største, og barn er tross alt de jeg trives aller best sammen med, forklarer hun.


Barna og familien
Savnet av det å jobbe med barn gjorde at hun også etablerte et barneteater ved Teaterfabrikken. – Du skjønner, barna er mer til å stole på. De er mer ærlige enn vi voksne. Også gir de så uendelig mye mer tilbake. En del voksne forventer mer enn de klarer å gi. Derfor er det så kjekt å kunne jobbe med barna. Ved barneteatergruppa har Astrid fått sin eldste datter, Anne Marte, med seg. Når hun først er inne på familien, begynner hun også å sette sitt eget aktivitetsnivå i en annen sammenheng. – Så lenge man får holde på med det man liker, kan man brenne lyset i både to og flere ender. Men hjemmet er min konstante dårlig samvittighet. Hjemme har jeg tre barn og mann. Om det å ha mange baller i luften har gått utover noen, så er det vel dem, sier hun ettertenksomt, men legger raskt til: – Men hele familien deler interessen for teater, og de har vært med hele vegen. Jeg har mange ganger vært takknemmelig for at ikke barna har lagt sin elsk på fotball eller annen idrett. Vi er vel det de kaller en teaterfamilie, og eldste dattera mi har sågar gitt uttrykk for en panikk for det hun kaller ”Kelly Family-komplekset”.


Stille stunder
Vi prøver oss med å spørre om hvilke planer hun har for fremtiden, men da kommer svaret raskt: – Jeg er desidert dårligst på tidsplanlegging, og jeg kan ikke å drive butikk. Men disse tingene øver jeg enda på. Når det gjelder Teaterfabrikken er det meste i dag avhengig av meg, men på sikt vil jeg helst kun jobbe med innholdet. Her er mange muligheter, men foreløpig har vi ikke råd til å gå videre. Selv Astrid har behov for stille stunder av og til, og da liker hun helst å koble av på Teaterfabrikken. Da låses alle dører, og hun tibringer tiden med å se på sjøen og øyene fra vinduene. Disse øyeblikkene verdsetter hun høyt. Nesten like høyt som hun verdsetter byen og de som jobber rundt henne. – Vet du… når folk snakker om Jantelov, så aner jeg ikke hva de snakker om. I så måte føler jeg at jeg har vært utrolig heldig. Blant annet derfor er det at jeg har blitt så glad i Ålesund. Aller er hyggelige. Barn og unge, som voksne og gamle. Det gir meg så mye. Og når man får, så kan man også gi, avslutter hun.

Cookies